Fremmede Toner,
André Bjerke
1947

Jeg vet at jeg får aldri se
et dikt så herlig som et tre.

Et tre som presser, tørst og tyst,
sin munn mot jordens fylte bryst,

og ser mot Gud, - en ask, en lønn,
med hender hevet som i bønn.

Et tre som bærer, høst og vår,
en sangfuglrede i sitt hår,

og favnen ømt av sne og regn
med allnaturens elskovstegn.

Et dikt kan lages av enhver,
men bare Gud kan dikte trær.