|
Det har tatt en livstid å gå
gjennom kratt og busker
på krokete, overgrodde stier
i skyggen av uendelige skoger,
i dype daler og gjørmehav,
viftet bort fluer og kryp
på vei til ingensted,
kavet opp bratte
bakker og fjell
- og nå:
Det er en følelse som svever
over skyer fulle av regn
i fugleperspektiv lik en ørn,
skimter bekker av klart vann
sildrende fra en isbre,
ser utover bølger og land
der fjellene blir små,
mikroskopiske punktum
eller tankestreker,
mot en horisont der den buer
i et klart blåskinn
- og alt lever
Det tar en livstid å lære
å snu hundreogåtti grader,
gå tilbake, bøye hodet
ned på kne og la jorden
risle mellom fingrene
som graver dypt under løvdekket;
snurre som en karusell,
følge solen hver eneste runde,
når år blir til år, i varme og kulde,
en sommer etter vinter
- og bare være
|