Toget

Det var bare et problem. Silje var kreftsyk og foreldrene deres brydde seg ikke. Dette var en forferdelig tanke for de to jentene. Spesielt for Seline. Noen uker senere døde Silje og Seline var helt alene. Hun visste verken ut eller inn. Skolearbeidet ble dårligere og dårligere. Til slutt bestemte hun seg for å rømme.

Foreldrene bare jobbet mer og mer (det var deres måte å sørge på). Hun planla alt i en uke og nå var den store dagen der. Hun pakket kofferten sin med: en sjokolade, et par sko, noen strømper, en dagbok, et skjørt og en bukse, noen småkroner, en genser og en jakke. Hun hadde tenkt å ta toget.

Hun visste ikke hvor hun skulle. Hun ville bare bort fra det stedet ”foreldrene” drepte søsteren hennes. Mens hun satt på toget fikk de beskjed om at det var noe galt med toget. Hun så ut og så at det stod Borås på stasjonen. Det var ikke så mange på toget. Bare fem eller seks stykker. Blant annet en gammel snill dame. Hun så ihvertfall snill ut, og det viste seg at hun var det! Hun hadde brunt, kort, krøllete hår; hun hadde nesten ingen rynker i det hele tatt. Hun hadde en liten hund som het Stella og hun selv het Emilie.

Seline og Emilie pratet litt sammen på stasjonen. Etter hvert ble det ganske godt kjent med hverandre. ”Oi, der kommer mannen min, jo!” sa Emilie, ”Han har sikkert hørt på radioen at toget måtte stoppe her. Hallo Edvard!”. ”Hallo Emilie, min elskede!” sa Edvard, ”Hvordan har du hatt det i Göteborg?”. ”Og ja og ja.” ”Og du da lille venn? Hvor skal du da?” spurte Edvard og så litt engstelig ut. ”Jeg vet ikke helt,” svarte Seline litt forsiktig. ”Da kan du jo bli med oss hjem til Fristad, da” sa Emilie på en glad og litt spørrende måte. Hun så på Seline og så at hun hadde lyst, men at hun sikkert var litt usikker på å bli med fremmede hjem. Men likevel svarte Seline ja.

Da de var fremme i Fristad, så hun på det koselige lille trehuset med fire naboer midt inne i den grønne skogen. De hadde en katt som het Pernille og hun var god venn med nabokatten Pia. Ole og Elise, eierene til Pia, var de nærmeste naboene. De ba alle komme på te om en time. Da de kom inn hos Ole og Elise fikk hun kose med Pia.

”Jeg liker meg her” sa Seline til dagboken sin, og begynte å skrive: ”Kjære dagbok. Tror du at mamma og pappa savner meg? Selv om jeg ikke liker dem, savner jeg dem bitte litt. Det har vært en strålende dag i dag. God natt.”

Seline våknet først i huset. Hun satte på radioen og hørte: ”Vi vil melde fra at en Seline Svartulfs er savnet og at politiet leter over hele landet.” Seline ble virkelig redd. Hun spiste frokost og sa til Emilie og Edvard at hun hadde begynt å savne foreldrene sine og ville hjem igjen. Edvard sa at noen kunne sikkert kjøre henne til togstasjonen. Seline takket ja.

Da de kom fram sa hun ”ha det” til Edvard, og satte seg til å vente klokken var halv åtte og toget skulle gå klokken ni. Hun lekte litt med kofferten og plutselig falt den ned i skinnene. ”Hva skal jeg gjøre?” tenkte Seline. Hun hoppet ned på skinnene. Der kom en papirlapp svevende. På lappen stod det:

Seline
Silje
Stella
Emilie
Edvard
Elise

Ole
Pernille
Pia

Det tok lit tid før hun forstod, men så hørte hun liksom Siljes stemme:
Les nedover. SSSEEE OPP. Hun stå opp.

Der kom toget. Seline ble bleik, der kom det. Der kom toget!!