For å kunne erklæres hjernedød, kreves en hjerne

 
     
 


Utsikten var utmerket.
Såpebobla Hullen kunne se alt.
Alt han ville.
Han tenkte at han egentlig hadde fått nok av utsikten.
Likefullt lot han blikket gli begjærlig ut over scenariet som foldet seg ut
foran ham.
Nå var Såpebobla Hullen full.
Full av inntrykk og av hendelser som hadde utspillt seg denne dagen.
Som alle dager.
Den ene dagen er lik den andre, tenkte Såpebobla Hullen og lente seg bekvemt
tilbake i sin enorme skinnstol.
Stolen med høy rygg som kunne reguleres på utallige måter,
og som tillot Såpebobla Hullen å sette seg umåtelig godt til rette
og legge bena på det enormt store bordet,
som var det eneste møbelet i det fantastiske rommet,
utenom den nå så famøse stolen som Såpebobla Hullen selv
satt i.
Så stirret han enda en gang blasert utover.
Og kjente et stikk av kjedsommelighet murre dulmt et sted langt bak i hodet.
Denne følelsen klarte han ikke helt å plassere.
Han visste ikke nøyaktig hvordan han skulle makte å ta tak i
flyktigheten som det innebar, eller hvordan han skulle håndtere den nye
situasjonen som dermed hadde oppstått.
Helt plutselig.
Utenfor den vante utsikten som han var så velkjent med.
Se på og se etter.


Nå var det på tide å ta grep, å gjøre noe. Det mente
visst alle. Men, Såpebobla Hullen trakk litt på det og var i urede.
Nåtiden går som oftest over av seg selv, og blir borte i fortid, tenke
han, og klødde seg distr bak det venstre øret. Hvorfor kaller de meg
Såpebobla? Han hadde ingen aning. Det hele begynte etter en episode for en
tid siden, da han hadde avfeid innsigelsene fra noen av de underordnede som mislikte
utsikten. Hvordan kunne de tillate seg å være misfornøyd med
utsikten? De hadde ingen. Det var bare Såpebobla Hullen som satt på
toppen og kunne se alt. Med alle de fordelene og forpliktelsene dt innebar.
Såpebobla Hullen visste alt dette. Og mere til. Han var mer enn nok kvalifisert.
Overmåte kvalifisert. Han var klar over situasjonen. Han forstod alt og ingenting.
Situasjonen var selvfølgelig under kontroll. Ingen kunne takle begivenhetene
bedre enn Såpebobla Hullen. I en hvilken som helst setting.


Utenfor vinduet hadde en bevegelse av luft begynt å ta form.
Først fikk vinden bladene på bjørketrærne til å
blafre lett.
Så fulgte granene etter med å vaie svakt.
Og taktfullt.
Deretter sveipet støvet formålsløst rundt i sirkler som vokste
seg større og ble mektigere og mer uregelmessige.
Sammen med søppel av alle slag, tok stormen seg friheter og feide frilynt
gjennom gatene.
Såpebobla Hullen slappet av i underkjeven.
Følelsen av ensformighet var i ferd med å slippe taket.
Den luftige usynligheten som Såpebobla Hullen stadig og hver eneste dag
omgikk og pustet inn, som han presset seg tilsynelatende ubesværet gjennom,
selv om det neppe var noen som ville kalle kroppen hans aerodynamisk,
hadde tatt form av en kraft som det var nødvendig å ta hensyn til.
Dette var noe Såpebobla Hullen svært gjerne ville ta del i,
være med på, og ikke minst oppleve.
Han rettet opp stolryggen og lente seg forover, la albuene på knærne
og lot hodet støtte seg på utstrakte håndflater.
Stirret målettet framfor seg inn i intet og inviterte ingen til å
forstyrre seg.
I det skyggene fra den rødskimrende solnedgangen sakte og sikkert skjulte
fenomenet i et slør av mystikk, dekket det over skuffelsen som lå
i fornemmelsen av å gå glipp av fullførelsen av en forestilling
og tape målet av syne.
Såpebobla Hullen hadde nå opparbeidet seg en grundig entusiasme
og et levende engasjement for neste dag.
Som han visste ville komme.
Før eller senere.
Snarere fr.


Dagen var over.
Definitivt.
Gjerningene som var forventet utført, var uten tvil gjennomført
til siste punktum med prikk etter.
Uplettet innfridd med en glans som lot solen p høytid om sommeren
til å virke blass.
Såpebobla Hullen pakket sammen livet og tankene sine og puttet dem i den
velbrukte rødbrune veska, som han hadde mottatt på sin andre
hundreårsdag, og derfor forbandt med sin egen vellykkethet.
Sammen med restene av en delvis uspist pakke mat hjemmefra med både rødt
og grønnt, lot han seg villig lede mot utgangen.
Med raske skritt forsvant han ut i glemselen.
Sammen med alle de andre.
Mange andre.
Han gledet seg storveis til forestillingen om den fortryllende fortsettelsen som kunne
komme til å oppstå i en forventet framtid.
Etterpå:
En tid han ikke hadde noen uttalt klare formeninger om.
Men som likevel ga ham en vag fornemmelse av glede.
En anelse av forventninger han ikke visste helt i hvilket rike han skulle plassere.
Men, nøyaktig i det samme øyeblikket som Såpebobla Hullen hadde
forstått at han nettopp hadde opplevd noe han hadde ønsket seg
inderlig så lenge, forstod han at opplevelsen ikke lenger var nåtid.

 
nalenale
[?] nale (2013)