En isbre er en elv
som renner sakte

 
Du og jeg
vandret gjennom
flere vintre
hånd i hånd

Med et fast grep
om en vår
som var vår egen
og alltid kom
som vår
egen sommer
med varme

Du og jeg
hadde all tid
mens vi lå
på stranden
og ventet
på tidevannet

plasket daffe
og surfet
høylytt
på den ene bølgen
etter
den andre

inntil den sjuende kom
krasjende

til sanden
bar bare så langt øynene
manglet
hvile

etter magre sju
år
i kår uten
tørre korn
selv i veikanten

i støvet
du og jeg
suset i sivet og kornet oss
til humlene hadde
biet, brumlet, summet
seg forsvunnet

Hadde vi bare kunnet
snublet
oppover hver annen gang
dratt

i stedet
for å grave ned
i en hule
i sanden
som virvlet opp og ned
og i alle retninger

til skip måtte bære skrot
som rant langt innover
alle

de ulykksalige
på bakketopper og i daler

Vi vandret og vasset videre
på heden

i en framtid
som glapp
ut av felles slappe
fingre
når hendene knotet og knøt seg
bak ryggen

i siste indre
da isen glapp

og alle fikk
dusjet
sviende blåmerker

i du og jeg fingret med
for å føle
at vi fortsatt var

i livet
som er
var
framfor

det som hadde
vært
 
nale nale
[?] nale (2019)