Werner Aspenström
(1918-1997)
Kjæligheten og døden

[nale,
2002/2020]

Det skjer. Skogen lar det skje.
Løv gulner og løsner.
Det er sånn. De virvler bort.
Vi virvler bort. Det er sånn.
Jeg kan ikke endre det.
Stenbukkens sprang fra avsats
til avsats - det siste,
feilavveide, hvem griper inn?
Aldri hørte jeg skogen kreve tilbake
sine gule løv. De virvler bort.
Det er sånn.
Krev noe jeg kan gi deg: kyss,
en ny vinterkappe, løgnlsøshet.
Krev løgnløshet.
Den som hvisker i ditt bortvendte øre
er ikke Gud
men din gamle teddybjørn,
det er minnet av mormor og evigheten
under humlesurrende lind.
Det som dag og natt forfølger meg
er ikke demonene
men den vanligste døden: min egen.
Om oss to skal ingen Euripides
forfatte en tragedie
Ufullkommen var vår kjærlighet,
men bortvirvlende
skal vi fortsatt strekke oss etter hverandre.
Blad faller til jorden.
Det som for noen er en vakker sti
er for andre en blodhoste.
På det røde dekket setter hjorten
sin klove og haren sin labb.
Tilsammen elsket vi treet,
men treet lar oss leve,
lar oss dø. Det er sånn.
Jeg kan ikke endre det.
Det er sånn.
   
index